Eg klarte det !......nesten.

Dagen idag startet som de fleste andre dager.  Blir vekket av en alarm i 7 tiden, begynner å høre liv rundt meg. Arild slår av vekkerklokka si. Marie roper på mamma. Mamma svarer i halvsøvne. Dagen skal vist begynne.

Eg er like lite uthvilt som eg har for vane å være. Hvor mange ganger har eg våknet i natt ? Verken i føttene er der. Den lille jævelen som stikker nåler under føttene  mine er der.Stiveheten i nakke og rygg er der. Alt er som normalt, med andre ord. Det er bare å komme seg opp å få dagen i gang. 

Det går nok over, må bare komme igang.......

Idag har eg bestemt meg for å vinne over kroppen min. Mye enklere å forholde seg til treningsvondt. Trendingsvondt er jo nesten pervers god smerte!

Eg har jo en drøm om å gjennomføre 3- Sjøers løpet i begynnelsen av November. Synes selv at eg ikke trener nok til å være klar for dette. I dag må eg få til 10 km, slik at eg om 2- 3 dager kan ta en ny langtest......

I dag blir egentilg kroppen værre utover dagen, og ikke bedre slik som eg forventet. Men ikke F... om eg skal gi meg. Ut skal eg!

Og slik blir det!

Starter med et ok blodsukkernivå. Det er på 8 så eg kjører i meg litt sjokolade og et glass med Juice. Tar med meg energigele og vann og kommer meg ut.

Kjenner at dette går greit, får igjen en bekreftelse på at fysisk og psykisk form er to helt forskjellige ting. Etter 5 km tar eg å kjører i meg energigelen og litt vann, før ferden går videre.

Etter 9 km kjenner eg at alt ikke er som det skal, eg må sjekke blodsukkeret. Det nærmer seg 4 og det er på tide å gi seg. ( for meg så er dette føling.)

Dvs at etter 9 km vant kroppen og kom med en klar beskjed om at eg ikke har gitt den nok energi, Skjerp deg, mann!

Men eg vil si det slik:

EG VANT!!!....nesten,

Eg hører enda legens ord: 

Du skal være glad du er i så bra fysisk form, det gjør det veldig mye enklere å takle di utfordringene du har, og du vil komme deg raskere på beina igjen!

Eg har tatt et valg i å høre på legen, og velger å tro at han har rett!

 

 

37 RUNDER I RINGEN !

Kjell Arild  vs: Di A Betes

Tidenes tungvektskamp mellom den urutinerte Kjell Arild mot den slue, feige og rutinerte DI A Betes!

Runde 1:

Eg blir kastet inn i ringen uten å ha blitt spurt om eg har lyst. Før eg vet ordet av det så våkner eg på sykehsuet. Har fått en på trynet før eg viste hva eg har blitt kastet ut i.

1. runde ender med at eg blir slått i bakken, men kommer meg på beina før dommeren begynner å telle.

Runde 2 og 3:

Skjer lite her, noen nybegynnerfeil, slik som at eg reduserer insulin hver gang eg har føling. Havner nesten inn på sykehuset, men får hjelp før dette skjer.

For publikum er det lite som skjer. 2 Kjedelige runder.

Runde 4 til 9:

Motstanderen min begynner å bruke skitne knep som tenårene og enda mer hormoner som styrer kroppen. Men dette fikser eg. Har blitt ekspert på rutiner og faste mønster. Noe som irriterer han. Han klarer ikke å få inn noen slag.

Dette fortsetter som en lite publikumdsvennlig kamp, lite som skjer.

Runde 10 og 11:

Nå prøver motstanderen nye triks. Her legger han inn slag som er utstyrt med den ufine vanen å bli ufin i kjeften, ved blodsukkerfall. Dette skjer så fort at eg ikke skjønner hva som skjer, og må be en del mennesker om unnskyldning.

Publikum begynner å merke endringer i Kjell Arild sitt kampmønster.

Runde 12:

Eg går i bakken. Vet eg har lavt blodsukker og er på kiosken for å betale for sjokoladen eg skal ha!

PANG! Der går eg i bakken og våkner på legesenteret. Har visst skremt livet av den stakkers dama som skulle ta imot pengene mine.

Publikum våkner, nå skjer det noe her. DI A Betes får inn en uppercut og Kjell Arild må ta telling.

Runde 13 til 16:

Eg danser rundt motstanderen min og har god kontroll på han. Kjører en egotripp landet rundt og gjør ting lite komplisert. Måler blodsukker, stikker på insulin og holder han på avstand. Han prøver med alkohol trikset men eg har nok fokus til å ikke gå på dette sleipe trikset til DI A Betes..

Publikum holder på å sovne, lite som skjer nå.

Runde 17 til 19:

Nå begynner det å skje ting her. Inn kommer kjærligheten. Ho som skal bli min første kone kommer inn i ringen fra sidelinjen. Ho veksler mellom å hjelpe meg mot min motstander til å være et forstyrrende element i kampen. har liten erfaring med å håndtere dette! 3 runder med henne i ringen er nok.

Di A Betes klarer også å slå meg i bakken, denne gangen på et kjøpesenter i Tromsø. Våkner på Tromsø Sykehus.

For publikum begynner dette å bli spennede igjen. Ser ut som Kjell Arild er ukonsentrert og Di A Betes får inn et skikkelig svingslag og det ser ut som Kjell Arild må ta telling. Men han kommer seg på beina igjen.

Runde 20 til 24:

I dissse årene går livet fra å være en egotripp der eg jobber kun som DJ og reiser fra sted til sted, til å bli mer A4 med fast jobb og andre mennesker eg skal forholde meg til, over tid. Eg har opp i gjennom årene som diabetiker utviklet et sterkt behov for kontroll og faste rutiner. Dette med kontroll er noe som blant annet gjør det vanskelig å etablere langvarige relasjoner med damer. Eg er så forbannet utolmodig, og blif fort stresset viss det oppstår situvasjoner eg ikke har kontroll over.

Disse rundene har Di A betes styringen, han legger inn noen finter som Kjell Arild ikke merker. Men som medfører at Kjell Arild blir stresset og til tider ukonsentrert uten at dette får de store konsekvensene.

Runde 25:

Det er her Hege kommer inn i mitt liv. Ho kommer inn i livet mitt som lyn fra klar himmel. Eller var det Amor som skjøt en pil, eg ikke såg! :-)

Hege bestemmer seg for å bli med meg i bokseringen!

Publikum merker en ny energi hos Kjell Arild. Hva er det som skjer? Virker som kampen går i Kjell Arild sin retning nå!

Runde 26 og 27:

Kjærligheten blomster og vi blir 3!

Kampen svinger uten at noen av partnene får inn de helt store smellene.

Runde 28:

Her går eg på en smell. Jobber ca 14 timer i døgnet uten å føle at eg lykkes med det eg gjør. Vi har kjøpt oss hus og Arild har kommet til Verden

Eg jobber som Daglig leder for 2 butiker som ikke får endene til å møtes, med en eier i ryggen som ikke har midler til å tilføre driften. 

Det hele ender med ny jobb ut på seinsommeren, dette året.

Nå ser det ut som Kjell Arild er sliten og Di A betes får inn en skikkelig suser, først i mageregionen, denne følges opp med et skikkelig svingslag. Kjell Arild går i bakken og tar telling. Dommeren teller og Kjell Arild kommer seg på beina igjen.

Runde 29:

Her kommer episoden som ender på sykehuset, med skyhøyt blodsukker. Reff innlegget: R.I.P Det kunne ha vert meg !

https://kjellarild.blogg.no/1505657131_rip__det_kunne_ha_vert_meg.html

Kjell Arild er ukonsentrert og Di A Betes ser en mulighet og får inn et kanonslag. Kjell Arild faller bevistløs i canvasen. Dommer tar telling.

7,8,9.....Kjell Arild kommer seg på beina igjen.

Runde 30:

Marie kommer til verden. Ho var ei livlig jente når ho lå i magen til Hege. Utålmodig og sulten på livet. var innom sykehuset mange ganger da ho sendte signaler på at ho ville se dagslyset. Samtidig så slett Hege med bekkenløsning og var sengeliggende i ca 3 måneder. Her var det bare å brette opp armene å stå på....

Kjell Arild virker sliten og ukonsentrert, med Di A betes klarer ikke å få inn noen avgjørende slag.

Runde 31:​

Nå er vi en etablert småbarnsfamilie på 4. Eg kjører fortsatt på i mitt spor som er avhengig av forutsigbarhet og et sterkt behov for kontroll. Til tøffere hverdagen blir til mindre rom blir det for det ukontrollerbare. Så det går som det må gå og vi går på en krise.

Vi overlevde !

Di A Betes kjører på og får inn noen fulltreffere, ingen knock out. Men et saftig kutt over øyet, som må plastes.

Runde 32 til 35:

Dagene går og livet leves. Eg kjører på med kontroll og forutsigbarhet. Usikkerhet begynner å snike seg inn. Er eg god nok ? Mestrer eg jobben? Osv..

Hege er utrolig som holder ut dette. Eg vet at ho til tider kan føle mitt kontrollbehov og usikkerhet som et fengsel.

Kjell Arild virker å bli mer og mer sliten. Di A Betes driver å mørner han, får inn massvis av småslag mot kroppen. Virker ikke som Kjell Arild skjønner hva som treffer han. 

Runde 36:

Hege får nok!

 Det treffer meg som et lyn-nedslag. Det blir noen tøffe måneder før vi klarer å finne tilbake til hverandre. Og for første gang på mange år, så lytter vi og er bevisst på hverandre. Vi kjører en fullstendig gjennomgang på forholdet og vår grenser og behov. 

Eg innser at her må det endring til.

Vi overlever og er i dag sterkere sammen, en vi noen gang har vert.

Elsker deg jenta mi!

Di A Betes får inn en ny knock out og Kjell Arild tar telling!

6,7,8,9...

Kjell Arild kommer seg på beina igjen og går på med ny giv!

Runde 37:

Eg går til legen: Ender opp med klar beskjed. Du er syk og vil bli sykemeldt med tett oppfølging!

Di A Betes får inn en serie med slag og Kjell Arild går i bakken!!!!!

1,2,3,4........

 

BAZINGA !

Satt og så på tv i går kveld sammen med Hege. Vi så på Big Bang Theory. Her er det en klassisk Sheldon episode, der han står opp på lørdagsmorgen kl 0615, for å spise frokostblanding og se på Dr Who. Sheldon har som vi vet, sin faste plass i sofaen. 

Denne morgnngen blir ikke som planlagt for Penny sover på sofaen. Stakkers Sheldon, han får ikke sitte på sin faste plass. Hva gjør han nå? Selv om stua har andre steder så er jo ikke dette noe alternativ for en fyr som han. For Sheldon er det faste vaner og rutiner som gjelder. Alt annet skaper jo masse problemer for han!

Nå er Sheldon Cooper en merkelig fyr på mange måter, men det var dette med faste vaner og redselen for å gjøre ting på andre måter som fikk meg til å tenke litt, der eg satt og lo av galskapen hans!

Paradokset er at han jobber som forsker. Hva om han oppdager noe som gjør at alt han tror på, ikke er sant?

Det er vel dette som gjør denne serien så populær. Vi kan vel alle kjenne oss litt igjenn i de forskjellige rollefigurene. I går kjente eg meg igjen i dette med hvor tryggt det er å gjøre ting slik vi alltid har gjort, ha faste vaner og sørge for at dagene har et likt mønster.

Eg må vel innrømme at eg kan være lik Sheldon om ikke dagen min blir slik eg forutser den!

 

Eg har og mine tvangsnevroser som bare skal være som de er. Vi er vel alle litt sære på våre måter. Men tanken som slo meg i går, når vi satt der og så på Sheldon er:

Han må jo være den perfekte Diabetiker! Ikke mye rom for det uforutsette i hans liv!

BAZINGA! - Ønsker alle en fin dag!

 

DRIDBRA

DRIDBRA er et konsept som eg har utviklet selv med tanke på bruk i min daglige jobb. Det er 7 enkle læresetninger til bruk i forbindelse med utvikling av mine medarbeidere. 

Tenkte eg skulle gå gjennom dette og se om det kan brukes opp mot håndtering av diabetes.

Dagen i dag er trening for morgendagen:

Hva ligger det i dette ? Jo noe så enkelt at alt det mann gjør i dag er trening slik at mann mest sansynlig vil være litt bedre til å utøre en bestemt handling neste gang man gjør den. I Diabetes verden så vil vel dette bety at hver gang eg regner karbohydrater, vet mann litt mer om karbohydrater neste gang. Hver gang mann får signaler om endringer i blodsukker, blir man litt bedre til å kjenne seg selv og kroppens signaler.

Rett første gangen:

Denne er egentlig ment som verktøy i salgsprosserer og slikt. Gjør en grundig jobb i forkant med å avdekke hva som egentlig er behovet og sørger for at det er det som blir levert. Det er definitvit det som er målet med regnestykket karbohydrater * blodsukker / aktivitet = insulinbehov.

Om man klarer å treffe her så blir det jo rett første gangen! Er dette gjennomførbart ? Ikke alltid, men det er definitivt målet!

Ikke kompliser ting:

Tilbake til dette med salg. Det er ikke komplisert. Kunden har et behov, du hjelper han med å få dette oppfylt. Enkelt og greitt, og gjør du det rett første gangen, er jo det bra! Diabetes er jo ikke komplisert! Det er jo bare et hormon som du må tilføre kroppen manuelt, ikke komplisert i det hele tatt. Gjør det rett første gangen og det går av seg selv. Eller.....?

Hormoner styrer vel ikke kroppen ? Er vel ikke hormonene sin feil at PMS eksisterer? Eller tar eg helt feil.....? :-)

Disiplin i gjennomføring:

I arbeidslivet så er dette enkelt, i alle fall om mann er bevisst på punktene ovenfor. Man trener, gjør ting rett og det bler egentlig ukomplisert av seg selv, så lenge man har disiplin! Som diabetiker vet eg alt om disiplin! Er så mye disiplin inne i bildet at det føles som disiplinen holder på å kvele meg til tider. (og Hege)

Skulle gjerne gitt litt mer faen! Men det går ikke, her er det disiplin og jobb 24/7!

Best i klassen:

Min påstand er at: Klarer du å gjennomføre punktene ovenfor så er du best i klassen. Du leverer på høyt plan på jobben! 

Overfor min trofaste (u)venn  herr Diabetes så har eg vert best i klassen i åresvis! Har jobbet som bare det for at han skal bli fornøyd og ikke drive å sende masse meldinger til meg, om hvor lite fornøyd han er!

Rask levert:

Igjen, hold deg til overnevnte punkter og du leverer som bare det!

Men ting kan bli levert for raskt og gå for fort, i følge herr Diabetes. Da sørger han for at det blir konsekvenser.

Arbeid - hardt arbeid:

Ja denne kan vi vel være enig om at gjelder uansett om vi snakker om herr Diabetes eller jobb. Ingenting kommer gratis.

Dagen idag er trening for morgendagen.

Rett første gangen.

Ikke kompliser ting.

Disiplin i gjennomføring.

Best i klassen.

Raskt levert.

Arbeid - hardt arbeid.

Det fungerer på jobb og det hadde vert fantstisk om det fungerte overfor herr Diabetes også. Det bør jo være mulig. Eller......?

 

 

Idag føler eg meg 105 år gammel !

Idag føler eg meg gammel!

Kroppen er virkelig stiv og støl. Stiv i leddene , vond i ryggen og beina føles som noen sender elektriske støtt i gjennom de. Hadde liksom planer om en liten joggetur i dag. Men, tror eg glemer den idag. Også er det jo slik at når kroppen ikke vil så vil heller ikke hode. Har bare lyst til å sove kjenner eg. Men , hjelper det ?

Nei, det gjør ikke det. Du våkner bare enda mer trøtt , stiv og støl.

I perioder så kommer disse dagene, noen værre en andre. Eg har liksom trodd at eg har en eller annen reumatisk lidelse. Tenkte at det kunne være Bekreves - Min farmor hadde det, og da er det sikkert arvelig, tenker eg!

Nå har det endelig gått opp for meg. Dette er jo komplikasjoner som komer etter mange år med Diabetes! Det er bindevevet i kroppen min som seier ifra at det også begynner å bli lei av blodsukkersvingninger og masse ekstraarbeid med for mye sukker i cellene osv....

Både eg og bindevevet mitt er f..n så lei av dette. 

Legg til tungsinn på dagens timeplan så har dere dagen min!

Heldigvis så regner eg med at i morgen så er alt så mye bedre og dagen i dag er et avsluttet kapitel.

Og helt til slutt....

Mannen på bilde er verdens raskeste mann på over 100 år. På bilde er han 105 år gammel!

Alt er mulig!

Ha en fortsatt fin dag, alle sammen!

 

 

R.I.P - Det kunne ha vert meg!

 

På 90 tallet drev eg å turnerte Norge rundt som DJ. Her er en liten historie om en fyr som eg møtte på denne veien. La oss kalle han Ole. ( Eg velger å bruke et oppdiktet navn her.)

Ole traff eg en kveld eg var på jobb og det viste seg at vi begge var diabetikere. Ole var en veldig hyggelig og omgjengelig fyr som slet med følingene sine. De kunne ofte komme så fort at han ikke merket disse og dermed trengte hjelp til å håndtere disse. eller som han selv sa, eg våkner alltid. Og det har han jo rett i, du kan bli bevistløs av føling. ( lavt blodsukker) men kroppen har noen reserver av sukker lagret i leveren som den bruker i slike tilfeller.

Desvere så var Ole omgitt av uvitenhet og folk som dømte han uten å vite. Slik som vi alt for ofte gjør! Han hadde ord på seg til å være en fyr som ikke brydde seg om sykdommen sin.  Eg tviler på at dette er sant. Eg tror han tok like mange blodprøver som eg gjør. ca 10 til dagen. Tror han hadde kjempekontroll, men nå er det slik at diabetes er en sykdom som kan være veldig vanskelig å håndtere. Spesielt viss du har det slik som Ole hadde det. Følinger kan komme så fort at du ikke merker symtonene. Eller at du merker det, men får ikke inntatt sukker raskt nok til at du ikke går i bakken. Eg har selv opplevd dette og våknet med helsepersonel rundt meg.

Et par år senere kommer eg tilbake til denne byen, der eg traff Ole, og fikk vite at han var død.

Det viser seg til at han døde av hyperglykemi. 

Hyperglykemi er det medisinske ordet som brukes på høyt blodsukker, egentlig veldig høyt blodsukker. Om du ikke får satt insulin, og at kroppen faktisk  tar opp denne insulinen, så havner du i koma, og til slutt så dør du.

Ole var maks uheldig. Han bodde for seg selv. Det var helg og det antas at han har fått føling, tatt til seg masse hurigvirkende karbohydrater. Han har nok overkompensert med maten. Og dette vet alle med diabetes at vi fort kan gjøre. Du kan få en sulthetsfølelse som gjør at du kan spise opp en hest. Og ikke prøv å si noe til oss da. Fornuften er borte og det eneste som betyr noe er å få i seg mat. Eg tipper Ole hadde det slik, den dagen. Etter mat så kommer tretthetsfølelsen og han har nok lagt seg ned for å slappe av. Ole hadde jo dette problemet at ofte merket han ikke svingningen før det er for sent. Og om han har merket noe, så kan blodsukkeret allerede da være så høyt at kroppen ikke vil ta til eg insulinen som han satte.

Eg har opplevd hyperglykemi!

En februardag for 8 år siden opplvede eg dette. Hvordan det hele startet vet eg ikke. Skal eg tippe så har eg hatt en føling i løpet av natten som eg ikke våknet av, og dermed så har leveren tilført kroppen glykose. Eg våkner med høyt blodsukker, men gjør som vanlig, setter en stor dose insulin, fra insulinpumpa, og lar være å spise. En oppskrift som normalt gjør at eg i løpet av 3 - 4 timer er tilbake til normalen, Men ikke denne gangen...

Blodsukkeret mitt var vel rund 20 ( et friskt mennesker har ca 5 -7 ) da eg går på jobb. I løpet av dagen så blir eg mer og mer sliten og føler meg syk. Fryser, er kvalm, tung i pusten. Og etterhvert så begynner eg å få smerter i kroppen, sinnsykt vondt i armene og brystet. Tenker jo hjertet med en gang. Må bare komme meg hjem til Hege!

Kommer meg hjem,og går rett på toalettet og kaster opp.Formen er så elendig at det er bare å gå å legge seg i senga. Blodsukkeret er fortsatt høyt, nærmer seg 25 - 26. Setter insulin, med pumpa. det virker ikke. Måler feberen, har en temperatur på under 36 grader..

Hege ringer 113 og ambulansen kommer.

Havner etterhvert på hjerteavdelingen på sykehuset. Blodsukkeret har eg blitt fortalt, er  på ca 45 på dette tidspunktet. Her blir det satt 3 venefloner i armene mine. 1 for saltvannsoppløsning. 1 for en blanding av sukkervann og insulin, og en rett inn i pulsåren min, for å hente ut friskt blod for å måle meg, hver 3. time , hele døgnet.

Behandlingen legene  brukte var å la oppløsningen av sukker og insulin få gjøre jobben med å få ned blodsukkeret. 

Det er her dette med om kroppen tar til seg insulin, kommer inn. Det har seg slik at om cellene får for mye sukker så lukker de seg og nekter å ta til seg andre ting en bare sukker. De stenger rett og slett ute insulinen som prøver å komme inn for å bryte ned sukkeret. Så legene må lure cellene mine til å tro at det er reint sukker som de får i seg.

For oss med insulinpumpe finnes det et triks, for å fikse dette med så høyt blodsukker at pumpa ikke virker. Det er å sette insulin med insulinpenn, eller sprøyte, et annet sted på kroppen en der pumpa er koplet til.

Dette trikset var det ingen som hadde fortalt meg før denne februardagen, for 8 år siden. Hadde eg vist det da, så kan det være at eg hadde ungått dette og arbeidsgiveren min hadde sluppet at eg var borte fra jobb i  1 uke!

Det gikk heldivis bra, men den dag i dag så er eg livredd for å oppleve hyperglykemi, igjen ! 

R.I.P Ole - du gjorde så godt du kunne!

 

Eg takker grisen for at eg lever !

Ja det stemmer, eg vil takke grisne for at eg er i live.

Og hvorfor vil eg det ? 

Eg skal fortelle deg historien om hvordan man klarte produsere insulig, til injeksjon inn i menneskekroppen.

I 1869 studerte den tyske medisinstudenten Paul Langerhans strukturen av bukspyttkjertelen gjennom et nytt mikroskop da han la merke til noen tidligere uidentifiserte cellerspredt rundt i kjertelvevet. Funksjonen til disse små klumpene med celler, senere kjent som de Langerhanske øyer, var ukjent, men Edouard Laguesse argumenterte for at de utskilte et sekret som var med å regulere fordøyelsen.

I 1889 fjernet den tyske legen Oscar Minkowski bukspyttkjertelen fra en frisk hund for å påvise denne antatte rollen i fordøyelsen. Flere dager etter at hundens bukspyttkjertel var fjernet, oppdaget Bernardo Houssay, Minkowskis dyrepasser, en fluesverm som ernærte seg på hundens urin. Ved nærmere undersøkelse fant de ut at hunden utskilte sukker i urinen, og påviste for første gang sammenhengen mellom bukspyttkjertelen og diabetes mellitus. I 1901 ble et nytt viktig steg tatt av Eugene Opie da han tydelig viste at Diabetes mellitus? er forårsaket av ødeleggelse av de Langerhanske øyer og opptrer kun når disse legemene er delvis eller helt ødelagt. Før dette var båndet mellom bukspyttkjertelen og diabetes åpenbar, men ikke øyenes konkrete egenskaper.

I løpet av de neste to tiårene ble flere forsøk gjort på å isolere sekretet fra øyene som et mulig behandlingsmiddel. I 1906 lyktes Georg Ludwig Zuelzer delvis i å behandle hunder med bukspyttkjertelekstrakt, men fikk dessverre ikke fullført arbeidet sitt. Mellom 1911 og 1912 eksperimenterte E.L. Scott ved University of Chicago med vandige bukspyttkjertelekstrakter og merket seg en svak nedgang i glykosurien, men klarte ikke overbevise sine overordnede og forskningen ble skrinlagt. Israel Kleiner viste lignende effekter ved Rockefeller University i 1919, men han ble avbrutt av første verdenskrig og kunne ikke returnere til arbeidet sitt. Fysiologiprofessor Nicolae Paulescu ved Romanian School of Medicine publiserte lignende arbeid i 1921 som var utført i Frankrike, og rumenerne har siden den gang hevdet at han var den rettmessige oppdageren.

Den praktiske ekstraksjonen av insulin er imidlertid tilskrevet en kanadiske forskergruppe ved University of Toronto i Canada. I oktober 1920 leste kanadiske Frederick Banting en av Minkowskis publikasjoner og konkluderte med at det svært sterke fordøyelsessekretet som Minkowski opprinnelig studerte nedbrøt selve sekretet og umuliggjorde en vellykket ekstraksjon. Han skriblet et notat til seg selv; Underbind hundens bykspyttkjertelganger. Hold hunden i live til kjertelvevet nedbrytes og øyene er igjen. Prøv å isolere det indre sekretet av disse for å behandle glykosuri.

Han reiste til Toronto, Canada for å møte J.J.R. Macleod, som ikke var særlig imponert over ideen. Likevel tildelte han Banting et laboratorium ved universitetet og 10 hunder, samt assistenten Charles Best, mens han selv dro på ferie sommeren 1921. Med bakgrunn i den omtalte ideen klarte Banting og Best å holde liv i en av hundene hele sommeren. Metoden fungerte ved å binde et ligatur (knute av hyssing eller gut) rundt bykspyttkjertelgangene, og ved undersøkelse etter flere uker hadde bykspyttkjertelvevet dødd og blitt absorbert av immunsystemet, mens tusener av øyer var igjen. De isolerte proteinet fra disse øyene og fikk det de kalte isletin.

Macleod så verdien av forskningen da han kom tilbake fra Europa, men krevde en gjentakelse av forsøket for å vise at metoden faktisk virket. Flere uker senere var det andre forsøket også en klar suksess, og han hjalp dem å publisere resultatene privat i Toronto november samme år. De trengte imidlertid 6 uker på å ekstrahere isletinet, noe som forsinket utprøvingen drastisk. Banting foreslo at de skulle prøve å bruke bukspyttkjertel fra kalvefoster, som ikke hadde utviklet fordøyelseskjertler, og han ble lettet da han så at denne metoden virket bra. Da forsyningsproblemet var løst, gjenstod den store oppgaven å renfremstille proteinet. I desember 1921 inviterte Macleod den utmerkedebiokjemikeren James Collip for å hjelpe med denne oppgaven, og innen en måned mente han de var klare til utprøving.

11. januar 1922 ble den første injeksjonen med insulin gitt til Leonard Thompson, en 14-årig gutt med diabetes. Uheldigvis var ekstraktet så urent at han fikk en alvorlig allergisk reaksjon, og videre injeksjoner ble avlyst. De neste 12 dagene arbeidet Collip dag og natt for å forbedre ekstraktet, og en ny dose ble injisert 23. januar. Denne var helt vellykket idet både åpenbare bivirkninger uteble, og symptomene på diabetes forsvant. Imidlertid samarbeidet Banting og Best dårlig med Collip da de anså ham for å mele sin egen kake, og Collip forlot snart arenaen.

I løpet av våren 1922 klarte Best å forbedre teknikkene slik at store mengder insulin kunne ekstraheres ved behov, men ekstraktet var fortsatt urent. De hadde imidlertid blitt kontaktet av legemiddelselskapet Eli Lilly med tilbud om hjelp etter sine første publikasjoner i 1921, og i april 1922 takket de ja til dette. I november gjorde Eli Lilly et større gjennombrudd og var da i stand til å produsere store mengder høyrent insulin. Insulin ble tilgjengelig for salg kort tid etter.

Innhenting av bukspyttkjertler fra menneskelik for å fremstille insulin var ingen farbar vei, og i stedet har man brukt insulin fra bukspyttkjertler fra storfesvin eller fisk. Alle disse har en insulinaktivitet hos mennesker på nesten samme nivå som humant insulin; forskjellen i molekylene er kun 2 aminosyrer for storfeinsulin og 1 aminosyre for svineinsulin. Insulin er et protein som er sterkt bevart gjennom evolusjonen. Forskjellene i egnetheten av storfe-, svine- og fiskeinsulinpreparater for bestemte pasienter skyldes i første rekkepreparatenes renhet og allergiske reaksjoner overfor stoffer utenom insulin som har vært igjen i disse preparatene etter rensing.

Humant insulin har siden 1980-tallet blitt fremstilt kunstig ved bruk av genetisk modifiserte mikroorganismer (soppgjærbakterier) i tilstrekkelige mengder til utstrakt klinisk bruk, og dette har nærmest utradert problemene med urenheter. Eli Lilly og Novo Nordisk markedsførte i 1982 de første syntetiske insulinpreparatene fremstilt på denne måten. Teknikkene som ble brukt var utviklet av firmaet Genentech.

Eg fikk Diabetes i 1981, dvs rett før insulin ble fremstilt kunstig. Og eg kan huske å ha bli fortalt at den insulinen eg gikk  på, de første årene, var produsert på inuslin fra grisen!

Så tusen takk, alle griser der ute! Uten dere så hadde ikke eg vert i live idag. Og mine barn er minst like glad i dere som eg er!

 Alle fakta som er brukt her, er hentet fra Wikipedia. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Insulin

 

Kjære Bent Høie!

Kjære Bent Høie !

Gratulerer med vel gjennnomført valg. Dette er vel en god bekreftelse på at regjeringen, og du, har gjort en bra jobb for det norske folk. Får håper at Erna er så fornøyd at du får 4 nye år i ministerposten din.

Grunnen til at eg skriver til deg er basert på en artikkel hos Nrk Hordaland om en 12 år gammel gutt, med diabetes som ikke får den hjelpa han ønsker seg.

https://www.nrk.no/hordaland/mobilapp-kan-hjelpe-diabetessyke-oliver-_12_-_-helseregionene-sier-nei-til-a-bruke-den-1.13685969

Eg selv bruker forrige generasjon av dette systement og har erfaringer som gjør at eg synes at det gir meg for dålig livskvalitet, og evne til å fungere i samfunnet.

Så, Bent høie: Hvorfor er det slik at vi er så vanvittig treige til å godkjenne, å få tatt i bruk, ny teknologi innenfor medisinen? 

Eg har et intrykk av vi holder oss til det som er godt nok, og  lar resten av verden ta i bruk ny teknologi, før vi tør å ta det heim til oss, her i Norge.

Tar eg helt feil  i dette?

Personlig så har eg brukt en del tid å lese meg opp på dette med transplantasjon av bukspyttkjertel, evt innsetting av insulinproduserende celler.

Hva er status her og hva er dine planer her fremover ?

Hadde satt pris på om du ville gi meg en tilbakemelding !

 

Mvh

Kjell Arild Ueland

Erfaren diabetiker.

5 x legen på 3 uker!

Hmmm..nettopp kommet fra mitt 5. legebesøk, på 3 uker!

Sitter egentlig her og føler meg helt tom. Har vert hos fastlegen min. La meg prøve å oppsummere hva vi snakket om:

Det gikk selvfølgelig i diabetes og min psykiske form, pga denne. Han oppfatter meg som en som ikke har latt sykdom stoppe meg. Setter meg noen mål, både på jobb og privat. Også er det målet som er fokus, koste hva det koste vil for å komme ditt. Diabetesen er noe som eg har, og blodsukkeret må bare kontrolleres. Eg bruker ikke energi på å tenke over at denne faktisk påvirker meg  i alt eg gjør. En føling som gir et par timer med akutt tretthet, eller irritasjoen og temperementet  som kommer frem når du er på vei mot føling. Kvalme og hodeverk når blodsukkeret er altfor høyt. Det som ligger i bakhodet er heller redselen for å gå i bakken, ved føling. Eller faren for å  havne i koma ved høyt blodsukker. Begge deler har eg erfaring med. Redselen for å komme ditt, er konstant og grunnen til at har et ekstremt behov for å kontrollere blodsukkeret.

Men som sakt dette er en del av meg, som eg ikke har villet ta inn over meg.Eg vet det  er en del av dagen min, men eg skal ikke være dårligere en alle andre!

Full gass fremover må jo stoppe en dag. Enten er motoren tom for drivstoff, eller så står det en mur i veien, som du krasjer inn i.

Så hva er så legens budskap?

Gir ned og ta innover deg at du må ta hensyn til sykdommen din, for din egen del og omgivelsene dine sin del!

Eg er vel i en prosses der dette begynner å gå opp for meg. Er nok også derfor eg synes det er greitt å skrive blogg om dette.( egen terapi.) Kan vel ikke bare være eg som opplever sider ved kroniisk sydom som du ikke var klar over kunne bli en del av livet ditt.

Eller... det har vel gått mer opp for meg en det eg vil innrømme. Eg har for eks. tatt kontakt med sykhuset for å få hjelp der. Der har eg fått en ny diabetessykepleier, som eg opplever tar meg på alvor. Er blitt lovet ny time innen 1 mnd, og ho har faktisk ringt meg, etter timen, for å følge opp 

Var hos henne for et par uker siden, og det var en time med masse tårer og føleser som ramlet ut av kroppen min. Sa rett ut at eg er fullstendig utslitt etter 36 år med jobb 24/7, 365 dager i året. Eg vil ha en pause! Nå har ho satt igang en prosess som forhåpentligvis vil gi meg bedring i hverdagen.

I tillegg til dette så har eg en psykolog som hjelper meg med å holde fokus og komme meg gjennom denne emosjonelle berg og dalbanen, som eg føler eg er ute på!

Som dere forsår så er det mye leger inne i bildet for tiden, men må det vel gå seg til en dag.

Eg vil jo bare være som alle andre, prestere på jobb og privat. Leve et stille og rolig A4 liv med familien min!

Er det for mye forlangt ?

 

Hege kan se inn i fremtiden!

i dag skal eg skrive om min kone, og hennes evner til å forutse meg.

Eg tar utganspunktet i en episode fra lørdagskvelden. Vi sitter i sofaen og ser på tv, og ungene har lagt seg. Og som mange ganger før spør Hege meg: Går det bra med deg? Og som vanlig svarer eg: Jada, bare trøtt og sliten.

En times tid senere:

Eg sjekker insulinuimpa og leser av et fallende blodsukker. Reiser meg opp og går mot fryseskapet for å hente meg en is, spør om ho vil ha.

Hege: Såpass,...

Jeg: ja, blodsukker faller så da kan eg ta meg en is!

Hege: Ja, eg viste jo at blodsukker ditt faller!

Jeg: Javel, hvordan viste du det ?

Hege: Føler det på meg.

Dette er en klassisk situvasjon hos oss. Hege kan merke ting som er på gang i kroppen min, lenge før eg selv vet det. ( Dette irriterer meg like mye hver gang.) Heldivis så ber ho meg ikke om å måle blodsukkeret, da blir eg bare irritert. Nå går det heller i: Går det bra....

Vi har snakket om dette, det siste døgnet, og når eg spør hvordan ho merker dette så forklarer ho det slik:

Det er som to magneter, som normalt tiltrekkes av hverandres kraft. Når ting skjer med blodsukkeret mitt føles det som disse magnetene får motsatt kraft og trekkes fra hverandre. Dette føles, for henne, som veldig ubehagelig og trykkende.

Er dette en velsignelse, eller en forbannelse for vårt forhold ?

En annen ting ho er dyktig på er å lese mitt blodsukker, når eg manuelt måler det. 9 av 10 ganger så kan ho gi meg svaret før eg stikker meg i fingeren! 

Hege leser meg som en åpen bok !

Kanskje eg skal begynne å bruke dette som et redskap, i stedet for å bli irritert over dette. ( Om det er mulig å være så rasjonell, når blodsukkeret svinger. )

Er det dette som kalles kvinnelig intuisjon ?

Hege og diabetesen min!

Dette er meg og min fantastiske kone, Hege!

Har planer om å skrive et innelgg, i morgen ,om hennes utrolige evner til å lese min diabetes mye bedre en eg selv gjør!

Følg med......


 

En rolig søndagstur på 13 km.

Bestemte meg i går for at dagen i dag er dagen for en langtur. Teste hvor langt eg klarer å få løpt. Er eg klar for et halvmaraton som ligger og lurer i hodet?

Eg kastet meg ut i det og klarte å få løpt i 13,2 km og brukte 1 time og 25 minutter på dette. Er egentlig greit fornøyd med dette.  Hadde håpet på 15 km, men men....Med litt trening så er jo ikke 3 sjøers løpet i November noen umulighet.

Alle som har lest innlegget om 5km på 29 minutter vet hvor fort dette kan gå galt. Så hvordan gikk det idag, og hvordan forbereder man seg for et slikt løp ?

Dagens forberedelser starter med frokosten. Eg spiser en god frokost, 3 halve, grove rundstykker og 1 glass med melk. Setter en normal dose for dette og kopler fra pumpa. Ja du leser riktig, eg kutter tilførselen av insulin. Denne livsviktige medisinen som sprøytes inn i kroppen 24 timer i døgnet. Eg legger rett og slett insulinpumpa bort! Dette gjør eg halvannen til 2 timer før eg starter på turen min. Kroppen bruker ca så lang tid til å bryte ned reservene av insulin som er i kroppen. Hensikten er å fjerne all insulin som er i kroppen!

Hvorfor gjør eg dette? Jo, det har seg slik at løping over lang tid forbrenner mye mer energi en det som kroppen tar opp. Med andre ord; Kroppen trenger ikke hjelp av insulinen til å bryte ned energien. Eg og kroppen min klarer dette fint så lenge eg holder farten oppe.

Eg forbrenner faktisk mer energi en det som kroppen har tilgjengelig, og må tilføre dette underveis. Så etter 5,5 km er det bare å finne frem energigelen og klemme i trynet. Denne skylles ned med vann. Etter 11 km gjentas dette og resten av gelen går ned. I denne gelen på 100gram er det like mye karbohydrater som ca 4 brødskiver og 1 stort glass med melk. Og så må vi ikke glemme bananen som ble inntatt rett før turen startet. 

Som dere sikkert forstår så er det snakk om en del energi som forbrennes på en løpetur av denne lengden. Ingen tilførsel av insulin og store menger mat.

Eg startet turen med blodsukker på 10 og sluttet med et blodsukker på 12. For meg så er dette definisjonen på en vellykket tur, sett fra diabetesen sin side.

Hva gjør man etter turen?

Da er det å kople til pumpa, sette en dose med insulin som tilsvarer tiden du har vert uten, samt ta høyde for blodsukkernivået du har. Komme seg i dusjen, få spist litt næringsrik mat og håpe at diabetesen oppfører seg fint resten av dagen.

En ting er iallefall sikkert: Det er 1000 ganger bedre å føle seg sliten etter en joggetur, en å føle seg psykisk utslitt og utmattetet etter en dag der eg og diabetesen har vert i bokseringen mot hverandre!

Eller er løsninen så lett: Ut å løp 24/7 og du  løper av deg sukkersyken? 

PS. et lite råd: Ikke stol på at insulinpumpa forteller deg rett blodsukkernivå, når du trener. Da er det kun manuell måling som fungerer.

Kjære Pizzabakeren!

Kjære Pizzabakeren!

Idag har familen vert på fotballturnering, og valgte derfor den lette varianten av middag. Vi bestilte oss 2 stk pizza fra dere. Og som vanlig så leverte dere varene og pizzaene gjekk ned på høykant i familien. Eg selv forsynte meg av 3 pizzastykker, noe som eg forøvrikg hadde bestemt meg for før vi satte oss til bordet.

Du ser det at eg er diabetiker og må planlegge mengden mat som eg vil innta, og sette medisinen min ut fra denne beslutningen.

Og det er på dette grunnlaget eg skriver til dere ( og alle andre som leverer varm mat pakket inn i pappesker og slikt).

Det holder ikke at eg bare bestemmer mengden mat eg skal innta, eg må og vite hvor mye karbohydrater den inneholder. Du ser det at eg lever etter en mattematisk formel som er som følger:

Karbohydrater x Blodsukker = insulindose som skal sprøytes inn i kroppen.  

Nå er det slik at emballasjen deres ikke inneholder noen form for informasjon som kan fortelle meg hvor mye karbohydrater deres pizza inneholder. Dvs at idag så måtte eg gjette meg til dette. Heldigvis så klarte eg dette rimelig  bra, takket være alle mine år med erfaring. 

Så min oppfording til dere alle, som driver innefor denne bransjen er:

Kan dere være så snille å merke varene deres med næringsinnhold og slikt? Så gjør dere livet til meg, og alle i min situvasjon litt lettere.

MEN, er det ikke slik at dere faktisk er pliktig til å gjøre dette? Eg bare lurer.......

 

5 km på 29 minutter vs diabetes !

Eg har tenkt på det på Tirsdag.

Eg har tenkt på det på Onsdag.

Eg har tenkt på det på Torsdag.

I dag måtte eg bare få det gjort. Eg måtte få komme meg ut å jogge litt. Tenker på legen sine ord om at min gode fysiske form gjør det lettere for meg å takle mine psykiske utfordringer. Også må eg jo innrømme at eg gjør det for mitt eget velvære og da! :-) Liker faksisk å komme meg ut, helt alene med musikk på ørene og pushe meg selv. Det beste er vel at dette er noge som eg kan drive med uten at det går ut over noen, uten at eg skuffer noen, og uten at eg trenger å ha dårlig samvittighet overfor noen. Her er det kun meg, joggeskorne, musikken og mine egne mål som betyr noe.

Men nok om det og over til det eg ville fortelle idag:

Dette er historien om hvor fort du kan skaffe deg en føling. Som dere ser ut fra bildene mine så starter eg kl 12:23 med et perfekt blodsukker for en liten joggetur. Joggeturen  ble på 29 minutter  og 5 km i et tempo på ca 6 minutt pr km. Resultatet ser dere på det siste bildet, som er tatt 43 minutter senere. Blodsukkeret har falt ned til 6 og er nedadgående, sier insulinpumpa meg. MEN, dette er løgn. Eg kontrollmålte dette og det viste seg at mitt reelle blodsukker hadde falt til 3. Og det er føling, for min del. 

Dette vil si at i denne situvasjonen så faller blodsukkeret så fort at utstyret som skal overvåke meg ikke er til å stole på! Kroppen jobber raskere en maskinen  klarer å følge med! Heldivis så har eg en kropp som har sendt meg noen signaler som gjør at eg faktisk kontrollmåler meg selv.

Som alt annet i mitt liv så må jo en liten joggetur på 30 minutter planlegges. Og som vanlig så gjorde eg det denne gangen, også. En god time før eg skal ut på tur spiser eg. Min erfarineg tilsier at maten eg inntar har ca 70 karbohydrater. Eg programerer pumpa til at den skal gi en dose som tilsier 50 karbohydrater og et blodsukker på 9, også trekker eg fra 10 % for å ha enda mer å gå på. Eg vet jo at eg må sørge for å gi kroppen mer energi en det eg vil at insulinen skal regulere. Trening forbrenner karbohydrater uten tilførsel av insulin. 

Denne oppskriften pleier fungere for meg, på korte turer. Men ikke denne gangen....

Og sånn er det med diabetes, det er så vanvittig mange faktorer som er med å påvirker absolutt alt du gjør og alt må planlegges. 

Ut fra erfaring så visste eg at dette kunne skje og tok  hensyn til det. Det er mye verre med di gangene kroppen oppfører seg som dette uten at eg kan forutse det. Da er det ikke lett å være rundt meg. Det er da eg oppfører meg som en idiot og ikke er istand til å innse det selv før det er forseint.

En treningstur på 10 km og lenger krever enda mer planlegging og plannleggingen starter et par timer før turen begynner. Men det skal eg fortelle om en annen dag.

Om det gikk galt idag, så er det ingen som kan ta fra meg godfølelsen som en joggetur gir meg!

 

 

En perfekt dag ?

Dette er et bilde fra min insulinpumpe. Denne er såpass avansert at den er koplet til en sensor som leser av blodsukkeret kontinuelig. Det du ser er min blodsukkerkurve for de siste 24 timene.

For meg så viser dette bilde det, som for meg, er en perfekt dag når det gjelder min diabetes. Ikke noe for lavt, som medfører føling, og ikke noe som er så høyt at det begynner å bli farlig. Men hva har eg gjort i dag ? Absolutt ingenting. Kun tatt livet veldig med ro, og det er f..n meg så frustrerende!

For her er alle diabetikeres store jobb og utfordring. Hvordan få dette til når du skal fungere i hverdagen. Fungere på jobb, fungere som pappa, fungere som ektemann, rett og slett fungere i samfunnet. Legg til unger som trenger deg, oppgaver som må leveres og alle ting som ikke kan planlegges i løpet av dagen og se om du klarer, manuelt å styre at kroppen, til en hver tid, har rett tilførsel av energi og insulin.

Dette fikser kroppen fint selv, mens en diabetiker har dette som sin tilleggsjobb 24/7. Eg har som sagt vert ansatt i denne stillingen i 36 år nå, og har vel egentlig lyst å si opp denne jobben. Men i min kontrakt så står det med liten skrift: Stillingen er uoppsigelig!

Kjenner veldig på dette om dagen, er skikkelig sliten og nedkjørt om dagen. Dette er vist noe eg må leve med og er en komplikasjon med min sykdom som ingen fortalte meg om den 14. april 1981.

Her er et sitat fra Diabetes.no som er nokså beskrivende:

Diabetisk slitenhet er en komplikasjon ved diabetes. Slitenheten er av en spesiell karakter som ikke uten videre kan sammenliknes med den slitenhetsfølelsen som vi alle kjenner. Det er en kroppslig opplevelse som er der mer eller mindre hele tiden, og som inneholder kvaliteter som ?vanlig slitenhet? ikke har. Denne spesielle formen for slitenhet som er knyttet til diabetes sitter ?dypt? i kroppen som en energitappende følelse og kan knyttes til muskulær stivhet, bevegelsesbesvær, tidvise smerter og tungsinn.

Må nok ta innover meg at eg må ta hensyn til kroppen min!

 

 

14. Aril 1981

Dette er dagen som eg aldri kommer til å glemme.

Dagene i forveien har vert preget av konstant tissing, hver halve time døgnet rundt, tørr i munnen, kvalm og veldig slapp i formen. Foreldrene mine kommer rem til at det er på tide med en tur til legen, kan jo være at det er en blærebetenelse, eller noe slikt.

Blærebetenelse? ha ha....

Legen konstanterer fort at her er det bare å komme seg hjem å pakke. Eg skal inn på sykeuset. Eg har fått sukkersyke !

Oppholdet på sykehuset blir på 16 dager. Her blir det massevis av blodprøver, tilpassing av insulindose, opplæring i kosthold og diett., lære seg å sette sprøyter osv.

Mat er jo et kapitel for seg selv. All mat skal på en vekt, brødskivene skal veie nøyaktig 40 eller 60 gram, melke glasset skal være nøyaktig på 1,5 dl, kjøttpålegget skal eg kun ha 1 stk pr brødskive osv. Litt av et regime man skal finne seg i.

En helt annen ting som har følgt meg fra denne dagen er legen sin tale om fremtiden og alle plagene som denne sykdomen skal gi meg om 15 til 20 år frem i tid.

Eg blir fortalt at komplikasjoner som nyresvikt, amputasjon, blindhet, hjertesvikt, impotens er helt vanlige komplikasjoner som diabetikere må forholde seg til.

På dette er tidspunkter er eg nesten 12 år og for meg så ble dette ting som gjorde at min konklusjon ang denne sykdommen be at eg blir nok ikke  40 år gammel!

Idag er eg 48 år og ingenting av dette har skjedd. Eg lever med min sykdom og eg har fortsatt synet i behold, alle kroppsdeler er intakte og hjertet slår fint. Nyrene fungerer vist også! ( og kona er fornøyd...)

Diabetesen har satt sine spor, men på et helt annet plan en det som legene fortelte meg, for 36 år siden.

 

Hvor begynner man ?

Da er dagen kommet. Det er på tide for meg å begynne å blogge om et tema som eg ønsker å dele mine tanker og erfaringer om, nemlig et langt liv med diabetes og konskvensene dette medfører i dagliglivet til meg og min familie.

Nå er det jo sånn at de fleste av oss ikke kan relatere seg til sykdoimmer som ikke kas sees med det blotte øye. Mange av oss dømmer våre medmennesker deretter. Nå er det slik at min sykdom er en slik sykdom, og spør du min kone og mine barn om hvordan det er å folholde seg til dette, så har nok de et helt annet svar å gi. 

Tror det kjenner Dr Jekyll og mr Hyde bedre en det selv ønsker.

Personlig så har eg levd med den oppfatningen at diabetes ikke er noe som eg må bruke masse tid på, ta hensyn til, eller at den skal stoppe meg Dette har eg erfart, ved flere annledninger, ikke stemmer og det begynner å gå opp for meg at 36 år med diabetes beggynner å sette sine spor, både på kropp og sjel.

Les mer i arkivet » September 2017
hits